verb Imp
hev
verb indikativ presens
hever
verb indikativ preteritum
hevet

heve (verb)

  • (transitiv: å heve noe) (verb) bajidit; (verb) loktet
    Mor trenger da ikke heve stemmen.
    Eadni ii dárbbaš gal jiena bajidit.
  • (intransitivː noe hever) (verb) badjánit; (verb) geavvat
    Deigen hadde ikke hevet ordentlig eller Risten hadde ikke latt brødene steike nok.
    Dáigi ii lean leamaš albma láhkai badjánan dahje Risten ii lean diktán doarvái goikat daid láibbiid.
    Han må tilsette mer gjær slik at deigen begynner å heve.
    Son ferte bidjat eanet jeastta vai dáigi geavvagoahtá.
verb Imp
hev
verb indikativ presens
hever
verb indikativ preteritum
hevet
heve Oza buot hámiid teavsttain →
  • heve verb infinitiv

Juoga ii doaimma?

Jus fuobmát meattáhusa, de berrešit váldit oktavuođa minguin. Čilge čuolmma ja muital guđe neahttalohkki dahje mobiilatelefovnna don geavahit, ja maid ledjet ohcame go fuobmájit váttisvuođa.

heve lea vejolaččat dán sáni hápmi:

heve Oza buot hámiid teavsttain →
  • heve verb infinitiv