verb Imp
klar
verb indikativ presens
klarer
verb indikativ preteritum
klarte

klare (verb)

  • (mestre noe) (verb) nagodit; (verb) nagadit
    Jeg klarte ikke å ta meg av de små daglige tingene engang.
    In nagodan gozihit smávva beaivválaš áššiid ge.
  • (klare seg) (verb) birget
    Det lønner seg ikke å utfordre med, du klarer deg ikke mot meg.
    Mu ii gánnát hástalit, it muinna gal birge.
    Vi skal klare oss uten søtsaker.
    Mii galgat birget njálgáid haga.
  • (fysisk klare å hanskes med) (verb) bihtit
    Vi to klarte ikke å løfte den i båten.
    Moai ean bihtán dan loktet fatnasii.
    Stalloer og tsjuder klarer ikke å hanskes med den svake, men smarte samen.
    Stálut ja čuđit eai biđe geahnohis, muhto gávvilis sámiin.
  • (om stemmen) (verb) gálget
    Læreren klarer stemmen.
    Oahpaheaddji gálge čoddaga.
verb Imp
klar
verb indikativ presens
klarer
verb indikativ preteritum
klarte
klare Oza buot hámiid teavsttain →
  • klare verb infinitiv

klar Oza buot hámiid teavsttain →
  • klar adj. Pos flt. ubestemt
  • klar adj. Pos ent. Def
  • klar adj. Pos flt. Def

Juoga ii doaimma?

Jus fuobmát meattáhusa, de berrešit váldit oktavuođa minguin. Čilge čuolmma ja muital guđe neahttalohkki dahje mobiilatelefovnna don geavahit, ja maid ledjet ohcame go fuobmájit váttisvuođa.

klare lea vejolaččat dán sáni hápmi:

klar Oza buot hámiid teavsttain →
  • klar adj. Pos flt. ubestemt
  • klar adj. Pos ent. Def
  • klar adj. Pos flt. Def
klare Oza buot hámiid teavsttain →
  • klare verb infinitiv