verb Imp
treng
verb indikativ presens
trenger
verb indikativ preteritum
trengte

trenge (verb)

  • 1. (transitiv) (verb) dárbbahit; (verb) dárbbašit
  • 2. (intransitivː trenge på eller fram) (verb) bahkket
    Mesteparten av året er det kjølig og kaldt, likevel så trenger hele verden seg på hit!
    Eanas áigge jagis lea čoaskkis ja galmmas, de liikká olles máilbmi bahkke deike!
    Jeg skyver han bort, men han bare trenger seg på.
    Hoiggan su eret, muhto son dušše bahkke ala.
verb Imp
treng
verb indikativ presens
trenger
verb indikativ preteritum
trengte
trenge Oza buot hámiid teavsttain →
  • trenge verb infinitiv

Juoga ii doaimma?

Jus fuobmát meattáhusa, de berrešit váldit oktavuođa minguin. Čilge čuolmma ja muital guđe neahttalohkki dahje mobiilatelefovnna don geavahit, ja maid ledjet ohcame go fuobmájit váttisvuođa.

trenge lea vejolaččat dán sáni hápmi:

trenge Oza buot hámiid teavsttain →
  • trenge verb infinitiv