duot (pron. demonstr.)
-
1.
(pron. personlig) det der borte
- Mii duot lea?
- Hva er det der?
- Don galggat duosa oahpahit sámegiela!
- Du skal lære samisk til hun der!
- Muhto ii orron ávki duos iige dies.
- Men det virka ikke å være nytte av hverken det ene eller det andre.
- Sii dávjá jerret mus mii oaivvilduvvo duoinna ja dáinna.
- De spør meg ofte om hva som menes med det ene og det andre.
-
2.
(Det) det der
- Movt bat duot geafes čivga sáhtii du beastit?
- Og hvordan kunne den fattige ungen der redde deg?
- Mun láhppen gal dan duon dievá alde.
- Jeg mistet nok den på haugen der borte.
duot (pron. demonstr.)
-
1.
(pron. personlig) de der borte
- Geat bat duot leaba? jearai eadni.
- Hvem er så de to der? spurte mor.
-
2.
(Det) de der
- Čuovuimet duoid áibmadas lottiid girddašeami.
- Vi fulgte flygingen til de kolossale fuglene der borte.
- In beroš duoin hearráin.
- Jeg bryr meg ikke om de der herrene.
Juoga ii doaimma?
Jus fuobmát meattáhusa, de berrešit váldit oktavuođa minguin. Čilge čuolmma ja muital guđe neahttalohkki dahje mobiilatelefovnna don geavahit, ja maid ledjet ohcame go fuobmájit váttisvuođa.
duot lea vejolaččat dán sáni hápmi:
- duo Sátnehistorjá → Oza buot hámiid teavsttain →
-
- duo subst. flt. nominativ
- duo subst. ent. akkusativ poss. 2.p.ent.
- duo subst. ent. genitiv poss. 2.p.ent.
- duo subst. ent. nominativ poss. 2.p.ent.
- duot Sátnehistorjá → Oza buot hámiid teavsttain →
-
- duot pron. demonstr. flt. nominativ
- duot pron. demonstr. ent. nominativ