pålegge (verb)
- 1. (forplikte) (verb) geatnegahttit
- 2. (befale) (verb) gohččut; (verb) skihkket
- 3. (kommandere) (verb) gevret
-
4.
(bli pålagt)
(verb) gohčohallat
- Den som eier rein mot reglene, kan pålegges å slutte.
- Son gii oamasta bohccuid njuolggadusaid vuostá, sáhttá gohčohallat heaitit.
Juoga ii doaimma?
Jus fuobmát meattáhusa, de berrešit váldit oktavuođa minguin. Čilge čuolmma ja muital guđe neahttalohkki dahje mobiilatelefovnna don geavahit, ja maid ledjet ohcame go fuobmájit váttisvuođa.
pålegge lea vejolaččat dán sáni hápmi:
- pålegge Oza buot hámiid teavsttain →
-
- pålegge verb infinitiv